Ull er naturens eget funksjonsmateriale, og hittil har man ikke klart å fremstille en kunstig fiber med ullens unike egenskaper.
MERINOSAU
I dag finnes det omkring en milliard sauer rundt om i verden, fordelt på mer enn 200 raser. De største produsentområdene er Australia, New Zealand og Sør-Amerika, og de vanligste rasene er Lincoln og Merino. Merinosauen har en særdeles fin og krusete ull.
Merinosauen kommer opprinnelig fra Nord-Afrika, og kom trolig til Spania på slutten av 1100-tallet. Handelen med den myke, fine ullen ble svært viktig for Spania, som regjerte ullmarkedet i århundrer og lenge forbød eksport av merinosau. Sauen fikk navnet merino på 1400-tallet etter de kongelige saueinspektørene, “merinos”.
Ullfiberens krusete struktur binder store mengder luft og gir god varmeisolasjon. Luften mellom fibrene reduserer varmeoverføringen i materialet og har dermed en isolerende effekt, både mot varme og kulde.
Merinoull kan ha opptil 40 krusninger per centimeter, som gir en høy grad av isolasjon. Krusningene i fibrene bidrar dessuten til at det blir færre kontaktpunkter mellom materialet og huden, som også er en fordel når det gjelder å binde luft. Varmen ledes dermed ikke bort.
Ved økt aktivitetsnivå eller høyere temperatur i omgivelsene produserer kroppen svette for å kjøle seg ned. Dermed øker fuktighetsgraden. Ullen er hygroskopisk og kan trekke til seg vanndamp, altså fuktighet, fra kroppen. Ullen kan absorbere fuktighet både mellom og inni fibrene, som gjør at ull mot kroppen føles tørr selv om den er fuktig. Ullfiberen kan absorbere fuktighet på opptil 30 % av sin egen vekt uten at den føles fuktig.
Ullen skaper varme selv om den er fuktig. Når fuktighet absorberes, utvikles såkalt absorpsjonsvarme i en eksoterm prosess (kjemisk varmeavgivelse). Varmeenergi avgis når vannmolekyler og polare molekylgrupper av fiberen kolliderer. Denne kollisjonen er så kraftig at den utvikler varme. Prosessen pågår til fiberen er mettet med vannmolekyler.
Når fuktighetsgraden innenfor ullplagget blir høyere enn utenfor, arbeider ullen aktivt for å absorbere fuktigheten og deretter transportere den gjennom materialet slik at det blir likevekt mellom sidene. Ved at fuktigheten transporteres til utsiden av plagget øker varmeisolasjonen og man holder seg tørr.
Ull er selvrensende og lukter ikke vondt. Kreatinet som finnes i ullen, bryter naturlig ned illeluktende bakterier fra huden. Kjernen i ullfiberen består av to ulike celletyper som absorberer ulike mengder fuktighet, som gjør at den ene sveller mer enn den andre. Det medfører at de er i konstant friksjonsbevegelse mot hverandre. Denne egenskapen gir en mekanisk, selvrensende effekt.
Fuktighet på overflaten av tekstil øker bakterieveksten, men ullfiberens overflate holder seg relativt tørr. Fiberoverflaten i ullen er vannavvisende, som hemmer bakterievekst og dermed vond lukt. Ullplagg trenger derfor ikke vaskes ofte, men kan med fordel luftes i fuktig vær. Vanndampen som passerer gjennom plagget, tar med seg smusspartikler og vond lukt.
Ullfiberens overflate er dekket av små skjell, som gjør at ullplagg kan filtre seg i vask. Skjellene kan imidlertid fjernes gjennom behandling, og ullen kan da vaskes i maskin. Ullfinhet angis i mikron.
Ullfinhet angis i mikron. Mikrontallet, dvs. fiberens grovhet i tusendels millimeter, der fin ull er mellom 17 og 23 mikron, brukes som et kvalitetskriterium. Når ull oppleves som stikkende, skyldes det de grove fibrene som ikke bøyer unna for huden, men stikker rett ut. Jo finere fiber, desto mykere opplever vi den. Grove fibrer på over 28 mikron kan føles stikkende.
Sesjonen din har nå utløpt. Vennligst klikk "OK" for å oppdatere siden og unngå tap av eventuelle ikke-lagrede data. Dersom du var logget inn, må du nå logge inn på nytt.
